Da har vi endelig rundet 11 uker for den lille hårballen, og vi kan stolt legge til tre uker på merittlisten vår når det gjelder hundehold. Den lille fruen har oss springende etter henne engen det gjelder mat, toalettbesøk, kos eller underholdning. Ikke noe rart de små hundene blir avhengige av oss slik som vi pamrer de, og vi gjør det med glede.
Jeg er glad for valget av rasen, og ikke minst størrelse av hunden jeg har kjøpt, spesielt etter møter på turstier og bare vi er utenfor boligen vår... Desperate hundeeiere som slepes etter hundene sine, som tydeligvis ikke helt har forstått konseptet med bånd og lufting. Og ikke minst gjør opplevelsen av å møte andre hunder til en negativ situasjon både for min lille valp og ikke minst min datter.
Den lille Hera er nå trygg i hjemmet, tøffer seg på alt som kan snappes opp fra gulvet, og er kjempe fornøyd med buret hun ligger i. Hun sitter og ligger på kommando, noe hun tok etter tre dager her, men som vi driver å driller på, og hun får både stimuli med turer i skog og mark, litt hjernetrim og ikke minst mye kos og kjørlighet fra oss. Hunden har jo vært veldig heldig som slepper å være mye hjemme alene, med en som jobber tidlig og en som jobber seint er hunden bare hjemme alene i to timer tre ganger i uken.
Hun klarer ennå ikke å si ifra om toalettbesøk, men vi begynner vel å klare å lese henne istedenfor, og springer som noen gærninger mot heisen. Hund i 11etg. Er ikke å spøke med.... Å holde seg til den kommer ut er en ting... Men helt bort svalgangen, vente på heisen, ta heisen ned, komme seg ut entreen og så ut på gresset.... Næ... Den må vi nok sikte oss litt fremover på :-)
Vi har holdt på mye med miljøtrening i skogen, uten bånd og med trening av innkalling. Hilsing på andre mennesker, både små barn med syltetøyfingrer, folk i rullestol og krykker, syklende, løpende og he he syngende ( hun liker veldig godt gatemusikanter, da setter hun seg ned og stirrer, bikker hodet til høyre eller venstre og vil ikke flytte på seg). Bilturene er det litt piping ennå, men vi bare prater og later som ingenting, da gir hun seg etterhvert. Bussen virker som det er mye lettere å ta, om det er alle de spennende luktene eller om det er at hun kan sitte løst og ikke i bur mår hun reiser.
Ellers slet vi mye med matingen hennes, og det å ha en liten valp som ikke spiser er bare vondt å se på, og får oss dumme mennesker til å gjøre ennå dummere ting som å gi ny mat til hunden for å få henne til å spise. Dette førte til ett hyl på natten og he he skiftingen av laken og teppe i buret hennes... Den nye maten smakte veldig godt, men magen hennes tålte det ikke. Stakkaren var jo ulykkelig for at hun hadde gjort fra seg i buret og ulte som en stukken hund. Etter dette ble vi bare mer streng og holdt oss til kun en type mat, den er kjedelig.. Men det er mat :-)
Sosialisering av andre hunder fikk vi beskjed om at vi ikke burde gjøre før hun var vaksinert, men med 8 hunder bare i den blokken vi bor i, og selvfølgelig møte med store hunder som eierene ikke kunne stoppe ble dette ett uungåelig tema. Vi prøvde å styre unna i beg, noe som gjorde hunden veldig nervøs når andre hunder kom. Hun gjemte seg bag føtterne mine og hylte som en gris. Første gangen skvatt hun slik at hun tisset på seg. Jeg syntes det igrunn var veldig merkelig ettersom hun har blitt sosialisere med mandre hunder hos oppdretteren, men det som var den store åpningen ble turen til kannadaskogen. Med så mange hunder ute for å snuse ble Forsvaret til hunden litt og litt brutt ned ettersom det var en lang tur og hun møtte rundt 10 hunder på hele turen. Så da vi møtte en jack russel på vei tilbake ved navnet Milo da hoppet hun av glede og vile snuse og leke. M
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar